Vi blir godt tatt i mot overalt, og folk er svært gjestfrie. Her er Marina, kona til Andreij, som vi bodde hos i Sevro Baikalsk. Hun visste ikke hva godt hun kunne gjøre for oss. Hadde vi bodd her noen dager til hadde vi lagt på oss flere kilo! Hun disket opp med det beste hun hadde og da vi skulle reise hadde hun laget et avskjedsmåltid og pyntet seg med den fineste kjolen sin. Hun sto i døren og vinket og gråt da vi dro. Menneskene her i Sibir er herlige!Nå har vi forlatt Baikalsjøen og det ustabile kystklimaet der, lagt et par fjellkjeder bak oss og kommet over i en ny klimasone. Det er 30 grader+ og et par nye fjellkjeder med 3000 meters topper ligger foran oss. Vi har tatt en hviledag i noe vi på forhånd trodde var en landsby, men som viser seg å ha 6000 innbyggere, en gigantisk og flott jernbanestasjon - men ingen overnattingssteder..
På jernbanestasjonen prøvde vi å komme oss inn på kafeen, men en streng dame i hvit doktorfrakk forklarte at kafeen var reservert for jernbanepersonell. Etter litt frem og tilbake viste det seg at hun faktisk var doktor, jernbanens egen, og vi øynet sjangsen til å få en sjekk på hundebittet til Øyvind. Det ville hun ikke, fordi hun var hjertespesialist! Flott - sa vi, da kan du ta en sjekk av Thor, han er nemlig nylig hjerteoperert. Hun testet Thor etter alle kunstens regler og kom til følgende resultat: "Thor - no problem with you. You will live to be a 100 years old!"
Og ikke nok med det. Hun løste vårt innkvarteringsproblem med én enkel setning: "You boys can stay in my house." ... Vi elsker Sibir ..!
Og ikke nok med det. Hun løste vårt innkvarteringsproblem med én enkel setning: "You boys can stay in my house." ... Vi elsker Sibir ..!
